Jeg er uenig i mange av argumentene dine. Du sier at skattebetalere ikke føler seg mistenkeliggjort på grunn av oppbevaringsplikten, men alikevel er det mange som føler at de må bevise sin uskyld når det kommer til spørsmål om beskatning. Det samme gjelder bedrifter hvor det er spørsmål om bruk av inntekter grunnet forskjellig beskatning. Om jeg sier jeg penger jeg har fått fra min arbeidsgiver skal dekke hjemmekontor og derfor ikke skal beskattes som lønn, så skal det telle sterkere enn Skatteetaten sin antagelse om at jeg muligens, kanskje fikk pengene som bonus i stedet.

Med samme frykt for overformynderi er det veldig skremmende for meg å vite de samme myndighetene som feilbehandler NAV-saker, snyter folk på skatten og tilsidesetter plikten til å bevise skyld i rettsspørsmpl, får tilgang til min private informasjon, informasjon om hvem jeg har ringt og hvor jeg har vært!

Dette burde ikke vært et spørsmål om vi skal utvide informasjonsinnsamlingen, men heller om vi skal begrense tjenesteleverandørenes tilgang til å lagre informasjon til et absolutt minimum, altså for mobilleverandører vil det bety at man kun lagrer informasjon som er absolutt nødvendig for korrekt fakturering!

Det er altfor mange eksempler på at informasjon misbrukes eller kommer i feile hender, det være seg informasjon fra helseforetak, fra NAV eller fra private bedrifter. Om DLD blir innført vil det kun være et spørsmål om tid før jeg leser i VG at en kjendis befant på en pub under et slagsmål, eller i Se&Hør at 2 fremstående politikere var på Geilo samme helgen, og dro samtidig, kun fordi den informasjonen er solgt fra personer satt til å forvalte DLD.

En annen ting er at DLD er en inngangbillett til å overvåke informasjonen, og ikke bare informasjonsflyten. Hva vil være situasjonen om 5 eller 10 år? Vil det da kun være trafikkdata, eller vil mandatet ha blitt utvidet i relativ stillhet?